Universitetsmuseet i Bergen

Katalogtekst

(fra tilvekstkatalog << | >>)

10790.
Funn fra Kongshaugen på Jangarden, Giske s, Borgund p, Sunnmøre, gnr. 184, bnr. 1. Det er samme funn som B 894-B 900, men nykatalogisert etter at beinmassen i funnet ble sortert i januar 1954. Jfr. fornminneregisteret, Borgund prestegjeld s. 46.
I.
Båtrester fra bronsealder, avbildet Færøyvik: Farkostar etc., Foreningen Bergens Sjøfartsmuseum Årshefte 1937 fig. s. 13, Bøe: Fra ledens fortid, Viking 1942 pl. XXII, Brøgger/Shetelig: Vikingeskibene pl. I, Brøgger/Shetelig: The Viking Ships fig. s. 35. Stykkene er tidligere undersøkt av Bernhard Færøyvik og Aug. Brinkmann, jfr. Færøyvik l. c. s. 12, Bøe: l. c. s. 183 f. Stykkene hører sammen slik avbildningene viser, men henger ikke sammen. = 897 a. a.
Et lite stykke av et båtbord av furu, veden er fast og hard, med mørk brun farge. Stykket har mulig krøpet litt ved inntørkingen, og de hårdere gorene i veden står fram. Bordet er 1,0 til 1,3 cm tjukt. En opprinnelig kant er bevart, den er 0,5 til 0,7 cm tjukk, og tvert avsluttet. 0,5 til 0,8 cm innenfor kanten er en rekke med 6 hol for saumen i suden, den innbyrdes avstanden mellom dem er 5,3 til 6,0 cm. I det ene holet sitter litt av tarmsnoren det har vært sydd med. På den ene siden er skåret hakk for snoren fra holene til kanten. Disse hakkene har en loddrett og en skrå side. På den andre siden har det tilstøtende bordet ligget inntil, med en sud så brei som avstanden fra kanten til saumholene. Bordbiten er litt buet. Nå 42,7 cm lang, største bredde 7,8 cmb.
Et mindre stykke av et båtbord av furu, som passer sammen med a). Konserveringstilstanden er den samme, bordtykkelsen og utformingen av kanten som på a). 0,6 og 0,8 cm fra kanten er to hol for saumen, og i en brotkant ser en halvparten av et tredje hol. Avstanden mellom dem er 5,5 og 6,5 cm. På den ene siden er skåret hakk fra saumhol til kant, slik som på a). I holene og hakkene ligger stumper av venstretvunnet snor, bestemt av Brinkmann som tarmsnor. I begge hol er saumen drevet etter med små trenagler. Ved det ene holdt på den andre siden av bordet er en kake av tettingsmaterialet for suden, bestemt av Brinkmann som ull, innsatt med neverolje, tjære eller harpiks. På den siden som ikke har ligget inn til bordet a) er rester av en tykkere, utspart klamp, avbrutt på to kanter, og har nå trolig ikke full høyde, da toppen av den følger gorene i veden. Største tykkelse over klampen 2,3 cm. Klampen er parallell med kanten på bordet, 4,1 cm fra den. Det stykket som er bevart av klampen er ca. 12 cm langt, 2,2 til 2,4 cm breitt. Den avsluttes på tvers med en bratt avsats, på langs med en 7,5 cm lang jamn avsmalning. Denne avsmalningen har innskårne, parallelle renner med vinklet botn, mellom dem er det således høgere rygger på langs. Det er bevart tre slike rygger over 2,2 cm bredde. To av disse ryggene er avsluttet mot bordplaten med et bratt snitt på tvers. Bordbiten er 18,8 cm lang, 6,4 cm brei
II.
Branngrav fra eldre jernalder. c.
Bronsekjel av vestlandstypen, R 353, form nærmest som Bjørn: Bronsekar etc. TVS 1929 fig. 1, med rette sider, som litt nedenformidten svinger ut til botnovergangen, som er litt videre enn munningen. Botnen er lett kvelvd. Randen er vinkelrett utbrettet, med trekantete, spisse ører. Hadden er av bronse, den har rektangulært tverrsnitt. Endene er tilbakebøydd utenfor ørene, så den ytterste delen er noe nær parallell med hadden innenfor øret. Både hadden og ører er litt slitt etter bruk. På yttersiden av kjelen, ikke langt under randen, er innrisset et kryss i gammel tid. Kjelen er litt tært av irr og litt skadd på bukovergangen, det ene øret er brukket av og ligger ved laust, ellers er kjelen meget godt bevart, særlig den øvre delen, som har den opprinnelige, gylne bronsefargen. Munningsdiameter 29,2-29,5 cm, botndiameter ca. 31,6, høyde ca. 17,5 cm. = 895d.
Bronsekjel av samme type som c), avbildet Bøe: Fra ledens fortid, Viking 1942 pl. XXII. Kjelen er videre og lavere i høve til høyden enn c), og har sterkere utsvinget botnovergang. Overgangen mellom den loddrette veggen og utsvingningen viser innvendig som et tydelig knekk, 8 cm nedenfor randen. Den utbrettete randen er smalere enn på c), godset her og i den øvre delen av karveggen litt tynnere. Ørene er sterkere slitt, og de er bøydd litt inn. Hadden av jern er ufullstendig tilstede i mange små stykker, i rusten er irravtrykk, som viser at den har ligget langs kanten. Kjelen er mer irret og tært enn c), særlig ved botnovergangen, så botnen og veggen bare henger sammen over 17-18 cm. Innvendig, særlig i botnen, ser en noe av den opprinnelige, gylne bronsefargen. Nå 31,0-33,9 cm over munningen, 17,5 cm djup. Største diameter ca. 35,5 cm. = 895e.
Gullring, avbildet Bøe: Gravguld fig. 11, Bøe: l. c. Viking 1942 pl. XIX. En rund gulltein, vel 4 mm tjukk, sammenbøydd i knapt to omganger, ca. 10 cm vid. Endene er konkave. Vekt (etter Bøe) 156,46 g. Jfr. Bøe: Gravguld s. 58 nr. 274. = 896f.
Ni dråper smeltet gull, derav 6 fastsmeltet på brente beinstykker og 3 lause dråper. Gullet på beinstykkene og i den minste dråpen er lyst gult, de to største dråpene er mørkere og mer ureine, og trulig en del sølvblandet. Funnet i beinmassen 1954. Tidligere er funnet som 900 h) en gullklatt, fastsmeltet på et stykke av hjerneskallen. Blant de foreliggende stykkene er to stykker av hodeskalle, men det er ikke nå mulig å avgjøre om ett av dem er et gjenfunnet 900 h, eller om 900 h, som skal ha vært tilstede 1946, siden er blitt borteg.
Et stykke smeltet sølv, en ca. 1,5 mm tjukk plate, smeltet i kantene. Største mål 2,3 cm. Vekt 3 1/4 g. = 900 gh.
Ti dråper smeltet bronse. På den ene ser en litt smeltet sølv. Funnet i beinmassen 1954i.
Fire små beslag av bronse og fire lause, tilhørende stifter av bronse. To og to små, rektangulære plater, 10,5 x 3,0 til 16 x 5 mm vide, har vært holdt sammen på hver sin side av et nå forsvunnet gods i ca. 3,5 mm avstand, med en rund, fastklinket bronsestift i hver ende. Det foreligger to hele slike beslag, det lengste av dem er sikkert ett av 900 b, to lause plater, den ene med to, den andre med én bronsestift i. Funnet i beinmassen 1954k.
Et lite, rektangulært bronsebeslag, en tynn plate med runde hol for stifter i alle fire hjørner. To stifter sitter i. Midt på den ene smalsiden skyter ut en tynn tein, som er bøydd i en krok. 1,5 x 0,8-0,9 cm. = 900 fl.
To små biter bronseblikk med små runde hol for stifter.
En liten bronsestang, med rektangulært tverrsnitt, 2,4 cm lang. Av 900 b?m.
Brent stavterning av bein, noe nær fullstendig, sammenlimt av tre stykker. Det største stykket er 900 e, avbildet R 176, Gustafson: Norges Oldtid fig. 349. I 1954 ble funnet det ca. 1/2 cm lange stykket som manglet av den ene enden, og den innerste halvparten av det som er avskallet på enersiden. Terningen er dekorert med innskårne linjer langs kantene, de når praktisk talt like ut til endene, avsluttes ikke innenfor øynene, slik som på avbildningene. En linje langs midten av den ene siden er kommet tilfeldig ved tilformingen. Sidene er merket med innskårne øyne, ovale ringer med sentralpunkt, i rekkefølge 6, 4, 0, 1. På enersiden står øyet på midten. Terningen er noe buet og sprukket etter brenningen på likbålet. Kordelengde 6,0 cm. = 900 en.
Brent stavterning av bein, av samme type som m), men har vært lengre. Foreligger i fire stykker, av dem har to kunnet limes sammen, men det er all grunn til å tro at alle hører til samme terningen, og det kan ikke være mye som mangler på brotstedene. Dekorert på samme måte som m) med innskårne kantlinjer, og har samme slags øyne: ovale ringer med sentralpunkt. De to sammenlimte stykkene ligger ved den ene enden og har øyne i rekkefølge 3, 1, 2 og 0, det ene står langt innpå. Et lite brotstykke av terningen, som ble funnet 1954, har en innskåren halvrunding i en brotkant, sikkert av et øye. Et stykke med den andre enden av terningen har 3, 2, 0, 0 øyne. På to ulike stykker er således øyne som ikke har stått i noen ende, og hvis en går ut fra at disse øynene har stått på samme siden, og at denne siden ikke har hatt øyne i endene, har terningen opprinnelig hatt enten 5, 2, 2, 3 eller 5, 2, 3, 2 øyne, med den ene toeren på midten. Det kan tenkes at et øye på midten av terningen mangler, men det synes mindre rimelig. Lengder 4,2, 1,1 og 1,7 cm. Det meste av denne terningen var funnet i 1924 eller før, og lå blant de andre beinsakene i 1946, da funnet ble utpakket etter evakueringen, et stykke ble funnet i 1954o.
En hel og tre stykker av minst to andre spillebrikker av bein, R 177, med glatt, kvelvd overside og plan underside med to innborte hol. På to brikker kan tverrmålet måles: 1,7 og 1,8 cm. Den hele og en fjerdepart av en annen spillebrikke ble funnet ved samme anledning som det meste av terningen n) i 1946. Resten i 1954p.
Små stykker av en sammensatt kam av bein. Det foreligger nå: Noe av midtstykket med seks avbrutte tenner. Like ovenfor tennene er en avsats fra begge sider, så stykket er tynnere der skinnene har ligget inntil, slik det er vanlig på samensatte kammer. Største mål 1,5 cm. Et lite dekorert beinstykke, sikkert av den øvre kanten på en skinne. Rygglinjen er lett utbuet, langs denne er en innskåret linje, innenfor den er en rekke punkter, som alle er sentra i halvbuer i sammenhengende rekke. I en brotkant ser en halvparten av et hol for en stift, ca. 2,5 mm fra ryggkanten. Stykket er 3,4 m tjukt i ryggen og tynnere innover, men det kan i alle fall i noen mon skyldes en avskalling ved brenningen på likbålet. Største mål 1,5 cm. Seks stykker av minst fem tenner, derav fire forholdsvis tjukke, med rektangulært tverrsnitt, breiere i den ene enden enn den andre. 2,0, 1,7, 1,7 og 1,55 cm. To andre stykker av tenner er tynnere, med flate breisider og avfasete, kvasse kanter. De skiller seg også ut fra de andre med en annen farge. 1,1 og 0,6 cm. Funnet blant de brente beinene 1954. Stykker av en kam av bein har vært funnet før. I BM hovedkatalog og Loranges trykte katalog er de ikke så utførlig beskrevet at det er mulig å avgjøre om det er de samme stykkene som nå er kommet fram på nytt, i alle fall er det ikke råd å finne mer av kammen nå. Neumann nevner i Urda I s. 30 "et Stykke af en Trækam", BM hovedkatalog 900 c er "en liden Kam af Ben". Lorange s. 106: "en ufuldstændig, liden, halvrund Benkam". BM topografiske seddelkatalog har "kam av ben", tilstede ved revisjon 1924. 900 d er etter BM hovedkatalog "et udsmykket Stykke Ben", etter BM topografiske katalog et "benstykke med ornamenter". Tilstede ved revisjon 1924, og da er tilskrevet med Bøes hånd: "til kammen?". Lorange nevner ikke dette brotstykket, på den andre siden er hans beskrivelse slik, at han må ha kunnet bestemme formen på kammen. Det kunne en kanskje enda med de stykkene som nå foreligger, om det like vel må sies å være lite. Det er således ikke nå mulig å avgjøre om det som tidligere er funnet av kammen, ved et eller annet høve, f.eks. ved evakueringen, er kommet sammen med de brente beinene igjen, eller ikkeq.
Et lite stykke brent bein, sannsynligvis bearbeidet. I en brotkant ser en halvparten av et gjennomboret hol. Største mål 2,0 cmr.
Åtte små stykker av leirkar, derav fem fra et kar med glattpolert, lys brun overflate på gråsvart, fast og godt gods. Ingen dekorasjon på de foreliggende stykkene. De må ha hørt til et forholdsvis lite kar (10-15 cm diam.). 2,6, 1,6, 1,5, 1,3, 1,1 cm største mål. De to største bitene er funnet før, resten i 1954. Tre små biter av grått, fast, sandblandet leirgods. 1,7, 1,5 og 0,9 cm. Funnet 1954s. Et
skall av albueskjell (patella vulgata), helt grønt av irr. 1,9 cm. Funnet før. Av 900 b "Zirater av Messing"?t.
Brente bein, reine og kvite, til dels i store stykker.
Brente tenner og kjevefragmenter av menneskeu.
Atten brente bjørneklørv.
To ubrente fuglebein. Ligger sammen med en stilk av bregnew.
Et tilskåret stykke bjørkenever, med tilnærmet oval omkrets. 1 til 1 1/2 cm innenfor kanten ser en tolv hol etter sying med en tjukk nål, som er blitt stukket opp og ned i annethvert hol. På den ene siden er der grønne flekker av ir. Foreligger i to sammenhørende stykker, litt oppkrullet i den ene enden, men er på det aller nærmeste fullstendig. Over 6 cm langt, 5,2 cm breittx.
Prøve av bjørkenever, meget mulig fra foringen rundt kjelen i gravrommet, som var "omhyggelig belagt med Birkenever og Moos"y.
Litt kol,
et par små steiner, plukket ut av beinmassenz.
Kitinskall av to biller. Den ene lå blant de brente beinene, den andre i neverprøven, sammen med w)
III.
Ubrent mannsgrav fra eldre jernalder. (Spydspissene er her annerledes typebestemt enn i Fett Arms.). æ.
Eggspyd av jern, R 206, formen er nærmest noe midt mellom Grieg: Hadeland fig. 54 til venstre, og Engelhardt: Nydam Mosefund pl. X fig. 4. Foreligger ufullstendig i fire brotstykker. I et brot øverst på falen mangler noe, men litt av brotkanten på begge stykkene synes å passe sammen. I et annet brot ved innsvingingen i eggene mangler også litt, men stykkene kan settes sammen med full sikkerhet. Av den øvre delen av bladet foreligger et isolert brotstykke, mellom dette og resten av spydet mangler minst 5 cm. Odden mangler. Enden på falen er praktisk talt fullstendig, her er rester av treskaftet. Tverrsnittet er rundt, ved overgangen til bladet blir det rombisk, der de spissete hjørnene fortsetter i en høg, markert midtribbe. Tverrsnittet av bladet er som R 206 b. Nedre del av bladet har rundet kontur som på de siterte avbildningene, på den ene siden ser en tydelig at egglinjen danner en vinkel med falen, ikke rundet overgang, på den andre siden er overgangen innleiret i rust. Fra overgangen med falen løper egglinjene i jamn krumming til største bredde, som er 6,5 cm og ligger 3,5 cm fra falen. Ovenfor svinger de inn igjen i noe slakkere krumming til ca. 11 cm fra falen, der de blir mer parallelle, slik at bladet smalner videre ganske svakt mot odden. Det som foreligger av den øvre delen av bladet gir inntrykk av at innsvingningen i eggene har vært avsluttet noe nær midten på spydspissen. Opprinnelig har trolig lengden vært et sted mellom 45 og 48 cm, derav falen 14. Dette eksemplaret har således vært et av de lengste man kjenner av denne typen. Samlet lengde av de tre sammenhørende stykkene nå 31,5 cm (32,0 med en rustklump), det isolerte stykket av bladet 6,5 m. = 899ø.
Spydspiss av jern med mothaker, R 211, nærmest som Grieg: Hadeland fig. 54 til høyre, men har forholdsvis kortere og breiere hode. Foreligger i tre sammenhørende stykker. Ytterste odden og litt av den ene mothaken mangler. Avstanden fra odden til endene på mothakene har vært noe nær 2/5 av hele lengden. Falen er rund. Det kan ikke sees om den har vært fasettert. Den smalner jamnt av, og fortsetter i en rund stake. Mothakene er store og kraftige, har vært ca. 5 cm lange. De har trekantet tverrsnitt med skarp egg utover, og mot spissene bøyer egglinjen innover mot den noe nær rette innerkanten. Ovenfor mothakene er tverrsnittet flatt rombisk, og egglinjene innsvungne. Odden har vært kort. Lengde nå 33,4 cm, har opprinnelig vært ca. 2 cm lengre. = 900 aå.
Tre brotstykker av et flatt jernbånd. De kan ikke settes sammen, men hører etter alt å dømme sammen. De synes ikke å ha hørt til noe eggredskap, men kan for øvrig ikke bestemmes nærmere. Tverrsnittet er rektangulært. To av stykkene er smalere i den ene enden enn den andre. På det tredje stykket ser en tekstilavtrykk i rusten. Lengder 6,1 5,5 og 8,1 cm, bredde fra 1,8 til 3,0aa.
Tjuesju brotstykker av svære jernbolter, derav11 med hoder. Alle boltene er ufullstendige. Hodene er runde og flate, 3,3 til 3,8 cm i tverrmål. Ett av hodene er firkantet, 3,1 cm, mulig en roe. Boltene har rundet eller avrundet firkantet tverrsnitt, ca. 0,9 cm tjukke. Det lengste stykket er 8,3 cm langt. På de fleste stykkene er rusttrukne rester av tre. De fleste boltene har stått i tverrved, minst tre stykker i langvedbb.
En liten bøydd jerntein med en liten utskytende arm på den ene siden. Alle ender avbrukket, nærmere bestemmelse ikke mulig. Største mål 3,3 cm.
Sakene I-III er funnet i "Kongshaugen", utgravd 1824-27 av losoldermann Rønneberg på tiltak av biskop Jakob Neumann. Funnopplysninger av Neumann i Urda I s. 27ff, de er nærmere drøftet av Bøe: Fra ledens fortid, Viking 1942, s. 180 ff. og Fett: Førhistoriske minne på Sunnmøre, Borgund prestegjeld, s. 46 f. Ved nykatalogiseringen kan nå bare tilføyes at der ikke er noen vesentlig tidsforskjell mellom II og III, men siden spydspissene ikke viser noen spor av brann, må en med Fett l.c. anta at de skriver seg fra en annen grav enn bronsekjelene. Jernstykkene og jernboltene å-bb) har ligget ved funnet, og er først nevnt i BM topografiske katalog. De viser ikke spor av brann, rusten har noe nær samme karakter som spydspissene, og de er av den grunn her stillet sammen med dem.